kanalen/dyprtrancemediumet som tar gjennom den gamle indianer "ILIUKA": VEDR. BOKA ”JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS”:
EN SPØRRER; Beskriver boka ”Jordens fjernhistorie i nytt lys” (av Rune Øverby) vår fjerne historie?
Så kan der tales. Der finnes visse fragmenter der er uteblivet, dog vi ser noget vil der tilføres. Primært der kan tales der bærer gode spor, korrekt.
Boken handler mye om Pleiadene, en pleiadisk Semjase(?) som møtte Billy Meyer i sin tid (1975?). Er det en sann historie?

Der kan tales så, dog der er alt meget mere den skulle søkes at vites, for hvorledes noget av Semjasi var noget av én del av pleiadernes visitasjoner på din Moder Jord. Der finnes lik der tales langreisende broer der var lik transformasjonens broer av den ene tilstand til den annen tilstand. Således der finnes alt flere langreisende energier der forbyttes mellom dine galakser og hva der tales Pleiadenes galakser. Konu Ekatah.
Hadde pleiaderne noe med Jesu tilblivelse på Jorden å gjøre?
Ei kan der tales så. Der er så lik der søkede at kaste frø til marken der var frø lik der skulle vokse i menneskebarnets hjerter. Således der vil blome i tiden der tales nu, og således vil der skapes nye epoker for menneskebarnet der søker innom den spirituelle tankes utfoldelse. Der er tilhørende den energi der er i Alt. Og Kristo lys er noget lik et litet spor av Altet. Der finnes megen Kristo energier. Konu Ekatah. (310506)

Innledning

 

"Det er en forpliktelse for alle høyere utviklede skapninger, å assistere de mindre utviklede former på en hjelpsom måte med ansvarlige metoder, for å influere utviklingen av gitte mål. Denne plikt er pålagt alle universets skapninger, fordi det er en Kosmisk Lov"

Romkontakten Asket fra Dal-universet i 1956

 

 

Du som leser denne informasjonen vil få her få overbrakt en del konsentrerte forståelses-nøkler til et stort, og annerledes bilde av "livet på Jorda". Slik det presenteres, er ikke livet her et særfenomen, men er lik med andre fysiske kloder, utgjørende en skole der en skal lære seg lovene for logisk eller lovmessig tenkning. Det særegne med jorden er allikevel at den har hatt en særdeles turbulent fortid, hvor mange sivilisasjoner har blitt utslettet av kriger og naturkatastrofer. Sivilisasjoner som det i dag knapt finnes spor av!

Denne boka er nok kun "spiselig" for den som er åpen for alternative tanker, og det er verken mulig eller hensiktsmessig å forsøke å "fysisk bevise" disse ideer som her framlegges. "Beviset" må en finne INNE I SEG SELV, ved at en merker at stoffet taler til seg, og gir en slags "gjenkjennelse". De som kun etterspør "fysiske bevis" vil neppe finne særlig verdi og inspirasjon her. Men de som reellt søker og leter etter svar på en "åpen måte" - kan dog finne mange nøkler til å forstå jordens fortid og sin egen plass i denne lange livsvandring.

En annen ide man skulle være åpen for, er altså at "livet" på Jorden ikke er et særfenomen - men lignende, og langt høyere utviklet menneskelig liv - finnes - overalt i kosmos. Å tro noe annet er en like naiv tanke, som der f.eks. en "celle i lilletåa", skulle tro den var den eneste levende celle i kroppen. En kropp den ikke en gang aner den er en del av - og uten hvis eksistens, den ikke selv kunne eksistere!

De fleste kan vel også godta logikken i at dersom kosmos er befolket, så kunne dette liv være langt foran oss på utviklingsveien. Altså at den "tekniske utvikling" i kosmos ikke startet likt med jordens for ca 200år siden, men at det finnes sivilisasjoner der ute som var på dette trinn årmillioner i fortiden, og kanskje har hatt evne til å ferdes "på tvers" (altså interdimensjonelt) av denne galaksen "siden jordens urtid". Og som derved kan ha bidratt til jordens kolonisering i fjern fortid.

Nei, det er ikke å forvente at noen skal "tro" på noe som helst her, hvilket selve utviklingen av det "moderne samfunn" viser, der menneskets evne til "å tro" er nesten borte. Tomme kirker overalt i den vestlige verden beviser dette. For i henhold til f.eks. Martinus åndelige vitenskap, skal trosevnen i de kommende århundrer erstattes av konkret viten, intuisjon og innsikt også på dette overfysiske eller åndelige felt. Martinus forklarer at intuisjonen vokser naturlig når man har nådd en viss balanse mellom utviklet følelse og intelligens! Det er med intuisjonen at de mottagelige kan merke at denne boken rommer "grader av sannheten"! Vel kan det virke som en drøy påstand, men tiden vil jo vise!

 

*

 

Etter at boken min; JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS ble utgitt i år 2000, har stadig ny informasjon dukket opp. Den boken ble opprinnelig skapt ved at en del "nøkler" rundt dette tema bare la seg til rette. Viktige informasjoner bare la seg til rette på min "søkevei". Som mange har opplevd, så skjer det jo stadig at "livet" taler til oss, og at ting "bare skjer". Den som forstår livets åndelige førelse, vet at disse impulser kommer fra høyere nivåer av bevissthet – enten man da ser dette som høyere nivåer av sin egen bevissthet (Overselvet), eller impulser fra andre hjelpere og "inspiratorer" på høyere kosmisk-åndelige nivåer, spiller ingen rolle – prinsippet er det samme.

Det som skjedde i forbindelse med skapelsen av den nevnte bok, er en slik rekke merkelig sammentreff, som jeg i ettertid vet ikke er tilfeldige. Opprinnelig var det ikke konkrete tanker om å samle stoff til noen bok, men da jeg følte de ikke-jordiske informasjonskanaler hadde gitt så konkrete, og logiske opplysninger på mange felter, så føltes det nærmest som en plikt å dele disse videre. Selv om jeg jo visste, eller logisk kunne "utregne", at det ville gå årtier – eller heller århundrer – før "vitenskapen" ville kunne erkjenne dette. Dette fordi det som nevnt krever en grad av åndelige evner for å gjenkjenne den intuitive sammenheng i disse ideer eller "teorier". Og vitenskapen her er enda fokusert i en begrenset materiell "tankefelle", der de foreløpig har kjørt seg fast.

Riktignok forsøkte jeg å sannsynliggjøre opplysningene fra de utenomjordiske ved å belyse andre funn og parallelle opplysninger fra mange kilder. Men da jeg erfarte at de som kjøpte boka i utgangspunktet var så åpne for stoffet, at de tilsynelatende ikke hadde behov for de mange "bevis" - så vil jeg heller utforme denne boka med en mer direkte eller intuitiv tilnærming. Det nytter ikke - og er heller ikke riktig, å forsøke å overbevise "skeptikere og akademikere" (les; de som mener at de selv, eller den rådende "vitenskapen" har svaret på alt).

Denne boka er skapt som et prosjekt med tanke på å samle mange tråder av opplysninger fra disse kilder, som både har jordisk og utenomjordisk opphav. Og stoffet er nesten utelukkende hentet fra bøker som omtaler egne fysiske møter med høyere utviklede mennesker. Altså til mennesker fra kosmos som ser ut som oss selv, og info fra de degenererte, og genmanipulerte "raser" - som f.eks. de såkalte Zeta'er, har jeg bevisst unngått. Likeså med "kanaliserte kontakter", som også skjer i stort monn. Sistnevnte kontaktform er i minimal grad berørt i denne samleboka. Jeg kaller det samlebok fordi det her er samlet omfattende informasjoner fra ganske "ukjente" bøker, men som jeg mener inneholder ganske konkrete historiske nøkler, og som jeg "intuitivt føler " vil bli anerkjent, og logisk forstått noen århundrer fram i tid. Dette når vitenskapen til den tid er blitt åndsvitenskap, som forstår at alt liv utvikles naturlov-messig - via evige, kosmiske utviklingssykluser.

*

Men først en kort oppsummering av det som gikk forut for skapelsen av den forrige boka.

 

Litt om min egen oppvåkning og søkning

Jeg har alltid vært på leting etter de dype svar og spesielt det "ukjente". Derfor var det nettopp de spørsmål som vitenskapen og "samfunnet" ikke hadde svar på som særlig opptok meg i oppveksten. Dette regner jeg med at mange lesere kjenner seg igjen i. Jeg leste f.eks. spøkelseshistorier i ukeblader som selvsagt skremte meg, men samtidig hadde en voldsom dragning. Jeg bare visste at alt dette "ukjente" måtte ha en slags logisk forklaring og at det måtte være en større virkelighet bak "livets ytre fasade".

Verdensrommet og stjernehimmelen hadde en voldsom dragning på meg. Skrev særoppgave i 7.klasse om astronomi - en av mine mange store interesser. Husker jeg brukte mine små sparepenger for å kjøpe meg en liten stjernekikkert da jeg var rundt 12-13år, og jeg kikket ut i nattehimmelen mens tankene gikk "utover i kosmos etter svar".

På skolebiblioteket hadde de merkelig nok også bøker om påståtte kontakter til folk fra andre planeter - og det var boka til Adamski jeg fant først. Den beskrev i overbevisende tekst og bilder, om påståtte fysiske kontakter til andre kloders mennesker, uten at de kom inn på realiteten av de mange parallelle dimensjoner, hvilket jeg ei hadde evner til å fatte på det tidspunkt uansett. For samtidig så leste jeg også "tørre" astronomiske bøker, som sa at liv på planetene i solsystemet var umulig og andre solsystemer var alt for fjerne til å kunne nås. Slik kom jeg i sterk tvil om at det virkelig var liv der ute. Men inne i meg så bare følte, eller visste jeg, at det var det.

De etter hvert berømte bøkene til Erich von Däniken som kom ut fra rundt 1970 leste jeg også. Han skrev jo om de mange "spor" fra forutgående høykulturer som finnes rundt om på Jorden - ukjent for de fleste. Hans konklusjoner om at Jorden hadde hatt besøk fra "romfarere" allerede i fjern fortid, var en tanke jeg fant logisk.

 

Jeg hadde også en veldig teknisk interesse som barn, og bygde dampmaskin og elektrisk motor av enkle ting - fra anvisninger i en bok jeg fant på skolebiblioteket på Rena Barneskole. Når jeg senere fant ut at vi i barndommen i hvert liv repeterer de tidligere liv, konkluderes at jeg har hatt mange tidligere "tekniske" liv som "oppfinner eller noe lignende". Martinus beskriver f.eks. at vi i perioden fra vi er ca 20 til 30 år, repeterer de tre siste inkarnasjoner, men jeg regner med at "hovedtemaet" skygger inn i allerede fra barndommen.

Så jeg utdannet meg som maskin-ingeniør, og høsten -77, 21år gammel, fikk jeg jobb i et konsulentfirma i Oslo. De hadde også ansatt en siv-ing. fra Østen som var buddhist, og han inspirerte meg å lete i Østens bøker etter svar på de åndelige spørsmål. Det ble en slags kort repetisjon av et eller flere mulige forutgående liv i Østen. Men disse østlige bøker gav meg heller ikke de helt fattbare svar jeg søkte, det ble fortsatt for mye "tro og dogmer". Også drevet ut fra en higen etter å finne svar på hvorfor de psykiske "indre smerter" skulle plage meg, så søkte jeg videre.

 

Dette med reinkarnasjon som Østens bøker forklarte, følte jeg var helt logisk, og begynte å forstå at mine egne problemer måtte ha noe å gjøre med meg selv. At det hadde noe å gjøre med "karma" - eller naturlige virkninger av livene jeg har levd og "styrt" i tidligere tilværelser. Altså at jeg ikke var et blindt offer for tilfeldigheter. Dette ga "håp"!

Bøkene til Raymond Moody hadde nettopp utkommet på norsk på den tiden, og ut av disse begynte jeg å forstå at livskontinuitet etter døden måtte være en realitet. Da fikk jo også barndommens skremmende ukebladhistorier om spøkelser og overnaturlige opplevelser en viss logisk mening! Livet fortsatte på en merkelig måte - men hvordan?

På den tiden fantes ikke mange hyller med alternative bøker hos Tanum i Oslo, men blant det begrensede utvalg, fant jeg en bok av en svensk lege som hadde forsket på dette. Boka het "Liv etter døden?" og forfatteren var Nils-Olof Jacobson. Den hadde også et kapittel om den ukjente, danske "mystiker" eller vismann Martinus, og da jeg leste kapittelet om ham, så bare visste jeg at bøkene hans måtte jeg studere. Og disse ble et enormt lyspunkt i en ung sannhetssøkers liv, og endelig hadde jeg funnet en logisk helhetlig åndelig forklaring som både fornuften, og den indre følelse sa ja til. Som man ikke behøvde "å tro på" fordi det var så logisk forklart.

Så tiåret etter -78/79 studerte jeg først og fremst Martinus bøker, som er en vitenskap om menneskets, eller mer korrekt uttrykt - om LIVETS skjulte, åndelige, bakenforliggende realitet, i en helhetlig, universell ramme. Ikke skrevet av noen tørr, overstudert akademiker, men av en som hadde selvopplevd det han beskrev, og som kun hadde 6års folkeskole og ingen vitenskapelig utdannelse i noen som helst retning!

Av disse studier forsto jeg logikken i at livet reinkarnerer, og at vi selv skaper vår egen skjebne fra liv til liv. DER fikk jeg også forklaringen på mine egne indre problemer som plaget meg på den tiden. Jeg var selv årsaken! Hele dette studiet av Martinus' bøker ble en lang prosess av "opptenning av egne indre lys" - altså en personlig gjenkjennelse av at "dette er riktig". Noe som selvsagt ikke helt kan forklares i ord eller argumenter ovenfor andre, da det først og fremst var og er en egen, personlig opplevelse.

En annen "aha-bok" som kom på min vei på den tiden var "kloder i kollisjon" av Immanuel Velikovsky, om kosmisk-planetere katastrofer i historisk tid, utløst av klodenes nærkollisjoner i fortiden. Enkelte bøker man leser, utløser en særlig indre "kjensel" - ja, man vet fra et sted inne i seg, at "dette er sant". Slik var det også med bøkene til Velikovsky - de talte både til min indre logikk, og "gjenkjennelse". Og etter å ha lest disse bøkene forsto jeg også at "historien" vi har lært på skolen og som er "vitenskapelig akseptert" - bare er snevre bruddstykker av den egentlige historie og "fortid".

Nok et "sammentreff" som inspirerte meg å søke videre på sporet av fortidige kosmiske katastrofer var dette: Da jeg som nevnt over kontaktet Martinus Institut våren79 for å få tak i hans "ukjente bøker", så var det kun del 3 av "Livets Bog" de hadde igjen - de andre var midlertidig utsolgt fra deres eget lille kjeller-trykkeri i København.

Men det var nok ikke tilfeldig heller - for det var nettopp denne del 3 av boken, som jeg trengte for å få bekreftelser på riktigheten i Velikovsky's bøker: at jorden virkelig hadde gjennomgått voldsomme kosmiske katastrofer og kvestelser i relativt nær fortid. For dette kom Martinus indirekte inn på i første del av "Livets Bog" del 3. I ettertid ble det lett å se hvordan livet slik la seg til rette med sterke ledetråder i dette puslespillet med å finne nye "livs-brikker": hva er sannheten om jordens historie og hva er selve "livet"?

Martinus forklarte det logisk at klodene som makrokosmiske levende vesener også utvikles fra det primitive - og derved også har vært "krigerske og mer primitive" i fortiden. Fordi både kloden, og vi som dens celler, har utviklet oss gjennom "det dyriske, uvitende stadium" - har det vært en personlig og kollektiv vei av ulykker og lidelser. For i overlevelses-kampen og krigen skapes det kun lidelse. Men i den åndelige vitenskapen ble dette satt på plass - alt dette var for å utvikle tenke-evnen eller bevisstheten hos de levende vesener bak eller inne i kroppene. Enten bevisstheten bak sanset som et dyr, et menneske, eller et klodevesen – prinsippet var det samme; erfarings-vekst og derved bevissthets-utvikling.

Det var i stk.667 i nevnte Martinus' bok – Livets Bog del 3 - at han omtalte hvordan disse fortidens syndflodsberetninger virkelig hadde skjedd, slik nevnte Velikovsky hadde forsket på og skrev om i "Worlds in Collision" - men det spesielle ved Martinus var at han kunne "se" og logisk forklare hvorfor det var slik.

Og med dette hadde "livet" gitt meg nye brikker til å forstå at f.eks. disse beretninger om "syndfloden" og ideer om istiden, hadde en fornuftig og sammenhengende forklaring som var ganske så annerledes enn det som var allment kjent. I området i Østerdalen - min barndoms dal- har jo istiden lagd voldsomme spor. Og nord i dalen finnes "Jutulhogget" - en av de spesielle "canyons" i Norge - som skal være resultater av istiden. Men forskerne vet jo slett ikke hvordan nettopp istiden ble utløst. Dette var et av mange svar som jeg følte jeg hadde kommet på sporet av den gang.

Ja - jeg var så oppglødd over å ha koplet disse ting sammen, at jeg i min iderikdom prøvde å lage en primitiv 8mm smalfilm ut fra en tur til "Jutulhogget" med disse tanker i bakhodet. Jeg skrev også en artikkel om disse ideer til bladet "Vi Menn" - men fikk den refundert. Det var også på denne tiden - i 1978/79 - at jeg malte bildet av "kaos i solsystemet" som var det nedre på omslaget av boken "Jordens fjernhistorie i nytt lys" - igjen inspirert av Velikovsky's ideer. Jeg har helt fra barndommen hatt visse evner til å tegne - nok sikkert "rester fra et kunstnerisk liv".

 

DEN UTENOMJORDISKE FORBINDELSEN

På den tiden abonnerte jeg også på et dansk blad i A5 format som het "Ufo-aspekt" - men som også hadde artikler om det ukjente, de uløste gåter og åndelig spørsmål. Og iblant bragte de historier om mennesker som påsto at de hadde hatt kontakter med folk eller vesener bak disse ufo-er. En av disse var en sveitser som het Eduard Meier, som i blad nr 6/1976 ble omtalt under overskriften "Meiers selsomme rejser i verdensrummet". Det som først og fremst fengslet meg ved denne artikkelen, var de utrolig bra ufo-bildene sammen med artikkelen og som han angivelig skulle ha tatt.

På den tiden var de fleste ufo-bilder ofte kun uskarpe fotos tatt fra langt hold, og uten detaljer. Men Meiers bilder i artikkelen i bladet var sylskarpe nærbilder. Ja, de var nesten for gode til å være sanne. Og i artikkelen ble det forklart - noe ironisk - at han hadde jevnlige kontakter med et kvinnemenneske med navn "Semjase" som bevisst hadde kontaktet ham, og som "fløy" denne farkost han hadde fått lov å fotografere.

På den tiden var jeg nok - som mange andre - preget av tanker at rom-mennesker slett ikke kunne se ut som oss. Dette både ut fra ting jeg hadde lest i nevnte blad, men også nok fra filmen "nærkontakt av 3.grad" som jeg hadde sett. I den filmen var jo rommenneskene tynne, stygge og skrøpelige vesener med store hoder. Riktignok "snille" i nettopp den filmen, som var et unntak; for i de senere filmer som ble laget, ble de framstilt som både truende og "farlige". I ettertid har det vist seg at dette var et resultat av press og påtrykk fra de få, men innflytelsesrike innen militære og myndigheter, som tilsiktet dette skremmende bilde av de utenomjordiske. Altså som "bad aliens" fordi makt/pengekreftene ønsket å sørge for at de enorme bevilgninger til forsvars/våpen -industrien ikke opphørte. Under den kalde krigen fikk jo disse nærmest frie tøyler og penger uten stans, og med dette kom de inn med enda mer innflytelse og makt - "bak det ytre demokrati".

Men tilbake til beretningen om "romkvinnen Semjase" jeg leste om; hun var intet som minnet om science-fiction-bøkenes bilde av utenomjordiske som truende og farlige uhyrer....(slutt utdrag fra innledningen)

---

 

et utdrag fra første del av boka:

....så tilbake til flere interessante ting som er verdt å referere fra Michel Desmarquet's 10 dagers undervisning og opplevelser fra kloden Thiaoouba:

Astral-tids-reisen til fortiden i Lemuria

"Thiaoouba -lærerne" ønsket å vise ham ved selvopplevelse hvordan denne Lemuriske sivilisasjonen hadde gått til grunne. Mange av de "besøkende" man kan studere i dag, forteller at de har mulighet å reise tilbake i tiden, men noen har forklart det slik at dersom de da påvirker de pågående begivenheter, så forandrer de sin personlige "tidslinje/begivenhetslinje". Dette forklares bl.a. å ha det resultat at de ikke kan komme tilbake til samme tid og "virkelighet" som de forlot. Dette er helt abstrakt og nesten umulig å forstå for de fleste av oss, inkludert meg selv!

Og kanskje nettopp for helt å unngå mulighetene for å havne i en slik "felle" - så ble hele tidsreisen som Michel hevder han fikk oppleve, gjort via et 4-dimensjonelt/astralt besøk i denne jordens hukommelses-bank -og derved "inn i fortiden."

Denne " hukommelses-bank" beskrives av mange kilder, også nevnt foran, og i boka som refereres her kalles den en vibratorisk "kokong/sfære" som ligger som et felt rundt Jorden - og vibrerer på et MEGET høyt vibrasjonsplan. Dette "felt" inneholder som sagt alle vibratoriske avtrykk av alt som er skjedd på planeten i "alle plan og dimensjoner". Via teknikk som romfolk råder over kan disse vibrasjoner avleses og vises på 4d-skjermer, men for direkte selvopplevelse av begivenhetene, må man selv "over i" sin egen astrale kropp. Den er som en "mer høyt-vibrerende kopi" av det ytre skallet ("kroppen"), og har helt andre muligheter for følelses-opplevelser. Dette fordi det er denne som i virkeligheten mottar/vidreformidler de elektriske impulser/tankebilder fra de ytre, kroppslige sanser via hjernen, og formidler dem samtidig opp til "Overselvet". Den blir å jevnføre med et slags "personlig lydhode" som kan "avlese båndet av alle klodens hendelser". Skjønt nå er jo lydbånd "ute" og en bedre analogi er kanskje lesehodet til "klodens harddisk" - som er dens magnetiske hukommelses-felt. Jf. Thao så er astrallegemet et slags "organ" for Overselvet og vår personlige "helhetskropp" av alle de vibratoriske lagene/kroppene. Disse som vi opplever gjennom i de særlige dimensjoner/virkeligheter bl.a. "på andre siden/etter døden" - og hvor mye vi kan oppleve der, avhenger av utviklingsgraden av disse våre "åndelige legemer".

Men astralkroppen er altså samtidig et selvstendig sanselegeme, og det er bruken av dette som muliggjør besøk inn i klodens hukommelses-lager, eller "harddisk".

Altså fortelles det i boka - som også Rampa's bøker beskriver - at disse romfolk har trent opp evne til å kunne tappe eller "lese i" dette jordens indre tidsbibliotek, direkte via astralkroppen. Og det sies også i boka at noen kan få "tilfeldige" kontakter til samme sted gjennom drømmer, men at det krever stor trening å kunne nyttiggjøre seg det – dvs. å kunne ta denne kunnskapen "helt gjennom" til den fysiske dagsbevissthet via "hjernen". Hjernen er som nevnt en "fysisk radiosender" som overfører informasjon eller "sendinger" til og fra astralkroppen og de øvrige åndelige legemer, og videre opp til "jeg’et" – som er "oppleveren bak/over alt", og som samtidig lagrer alt i sitt personlige hukommelses-legeme "automatisk". Men samtidig kan vesener på de høyere plan se inn i og "dele" hverandres personlige "harddisker"/hukommelses-detaljer. For saken er at "alt lagres", selv om vi nå i vårt nåværende utviklingsstadium har en minimal evne til å ta dette fram i dagsbevisstheten. Martinus-symbolet over "grunnenerigienes kombinasjoner" viser på en genial enkel måte hvordan vår dagsbevisste (-kortids-) hukommelse, går mot sin latente stadium i utviklingsnivået som et "riktig/fullkomment menneske".

Så langt denne avstikkeren om den åndelige delteorien bak astral-og hukommelses-feltet slik jeg har forstått det.

 

I tilfellet for Michel her, så brukte de en særlig drikk for å frigjøre astral-kroppen.(dette skjedde altså mens han var tatt med på en 10dagers FYSISK REISE til kloden Thiaoouba, som ligger i det område av stjernehimmelen der "kentauren" er). Han lå på en spesiell seng, og fikk astrale kroppen koplet fri med full dagsbevissthet og hukommelsesevnen "plugget til". Dette kan også oppnås via kunstige stoffer som LSD - men det skal man ikke eksperimentere med! Slik fikk han selv-oppleve "Lemuria's siste tider". Fire av hans ledsagere av "den store rase" fra Thiaoouba var også med på forsøket.

Han så også dyreraser som forlengst er borte fra Jorden. Han opplevde faktisk også at han selv var inkarnert i nettopp denne sivilisasjonen på Jorden den gangen, som vi skal se.

*

Jeg har lenge vært på leting etter bøker som forteller fra slike tidligere sivilisasjoner, og jeg føler at denne beretningen er reell og virkelig. Men bedøm selv.

Selve astral-reisen til Mu:

De hadde altså lagt seg på spesielle "avslapningssenger" og inntatt drikken som må ha hatt en virkning av å separere astralkroppen, og så forteller Michel om hva han opplevde:

"Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen var skremt. Plutselig - til tross for at øynene var lukket, var jeg blendet av fargene i hele spekteret, som danset og skinte. Jeg kunne se mine tre ledsagere rundt meg; strålende med farger, men samtidig gjennomskinnelige. Landsbyen ble gradvis uklar under oss. Jeg hadde den underlige følelsen av våre fire sølvstrenger som forbant oss til våre fysiske kropper.

Plutselig, var det et lyn av blendende hvitt gull som krysset mitt syn, og en tid så verken så eller følte jeg noe.

En ball, kule, strålende som solen, men sølvfarget, dukket opp i rommet og nærmet seg i utrolig hastighet. Vi "hastet gjennom" - men i det øyeblikk var jeg ikke klar over tilstedeværelsen av mine ledsagere. Da jeg hadde gjennomtrengt denne sølvaktige atmosfære, kunne jeg ikke utskille annet enn "tåken" som omsluttet meg. Det er umulig å si hvor lang tid dette tok, men plutselig ble tåken oppløst, og avslørte et rektangulært rom med lavt tak, i hvilket det satt to menn med benene i kors på praktfulle fargede puter.

Veggene i rommet var fint tilhugde steinblokker, med motiver fra den samtidige sivilisasjon, med drueklaser som virket gjennomsiktige, frukter jeg ikke kunne gjenkjenne og også dyr - noen av dem hadde menneskelige hoder. Det var også menneskelige figurer med hoder av dyr.

Jeg la så merke til, at mine tre kompanjonger og jeg formet en enhet, som var som en gassaktig masse, og allikevel var vi i stand til å skjelne hverandre.

"Vi er i hovedkammeret i pyramiden i Savanasa" sa Lationusi. Det var utrolig - Lationusi hadde ikke åpnet sin munn, og enda snakket han til meg på fransk! (Han bruker her ordet "han" - da han følte at denne var mer "maskulin"). Forklaringen kom i et glimt: "det er virkelig telepati, Michel. Spør ikke, for alt vil utfolde seg helt naturlig, og du vil lære hva du trenger å vite".

(Her kommer Michel med denne kommentar i parentes: Siden min plikt med å skrive denne bok (som igjen dette er oversatt i fra - rø), er å rapportere mine erfaringer, må jeg prøve å forklare så klart som mulig, at i den tilstanden jeg var i på det tidspunkt da min astralkropp var kommet inn i "psyko-sfæren" - så var ikke ordene "så, hørte og følte" passende, eller brukbare, ettersom følelsene 'oppsto' spontant på en helt annen måte enn det som vi normalt opplever - og selv forskjellig fra det som vi opplever når vi reiser i astralkroppen. Begivenheter skjer heller som de gjør i en drøm, og noen ganger svært sakte, andre ganger i forvirrende hastighet. Deretter, så virket hver ting innlysende, og jeg lærte senere, at dette var ut fra tilstanden jeg var i, og fordi den nære oppassing som mine læremestere viste meg).

Så fortsettes rapporten fra opplevelsen i denne astrale tidsreise til fortidens Lemuria:

Veldig hurtig, så jeg en åpning i taket i rommet, og rett mot en stjerne. Jeg var klar over at de to figurer utvekslet "synlige" tanker med stjernen. Fra deres pinealkjerteler, strømmet "tråder" av hva som så ut som en sølvaktig sigarettrøk som passerte gjennom åpningen i taket og gikk ut for å forene seg med stjernen i det fjerne rom.

De to figurer var helt urørlige og rundt dem fløt et mykt gyllent lys. Jeg viste, takket være mine lærere, at disse figurer ikke kunne se oss, men kunne heller ikke forstyrres av oss, siden vi var tilskuere i en annen dimensjon. Jeg undersøkte dem mer detaljert.

En av dem var en gammel mann med langt hvitt hår over skuldrene. På baksiden av hodet hadde han en hodekalott, av safrangult stoff, lik den som bæres av rabbier.

Han var kledd i en løs, gulgylden jakke med lange ermer som innhyllet ham helt. I den posisjon han satt, var ikke hans føtter synlige, men jeg viste at de var bare. Hans hender møttes via fingertuppene, og jeg kunne klart se de lille blåaktige lynglimt rundt fingrene, som beviste hans store kraft i konsentrasjon.

Den andre figuren virket å være av omtrent samme alder, til tross for hans sorte, skinnende hår. Bortsett fra fargen på hans kappe, som var lys oransje, var han kledd på samme måten som hans kompanjong. Så totalt stille satt de, at de ikke så ut til å puste.

'De kommuniserer med andre verdener, Michel' ble det forklart meg. Plutselig forsvant scenen, for å bli umiddelbart erstattet av en annen. Et palass i formen av en pagode, med taket dekket av gull, sto foran oss med dets tårn, portaler, dets enorme vinduer pekende ut mot de strålende haver, og dets hvite springvann, der vannet fra fontenene gjorde kaskader hvor regnbuer dannet seg fra strålene fra solen i senit. Hundrevis av fugler pilte i grenene av trær som var spredd gjennom enorme parker, som fargeflekker i et bilde med allerede magiske rammer.

Folk kledd i kapper av forskjellige utforminger og farger spaserte i grupper under trærne eller nær vannbassengene. Noen satt i meditasjon under blomsterpregede lysthus, som var laget for komfort og ly. Hele scenen var dominert av et byggverk som kom til syne i det fjerne bak palasset - en gigantisk pyramide.

 

 

Jeg 'viste' at vi nettopp hadde forlatt denne pyramiden, og at jeg nå beundret det praktfulle palasset i Savanasa - hovedstaden på Mu.

Bak palasset strakk seg platået som Thao hadde snakket om. En vei som var minst 40meter bred, så ut til å være laget av enkelt steinblokk - ledet ut mot platået fra senter i haven. Den var omkranset av to rekker av massive skyggetrær, hvor det innimellom var store statuer. På noen av disse statuer var det hatter med brede kanter, i forskjellige farger.

Vi gled langs denne stien mellom folk på hesteryggen og andre som red på merkelige dyr med hoder som minnet om delfiner - dyr som jeg aldri hadde hørt om, dyr hvis eksistens overrasket meg.

'De er "Akitepayos", Michel, som har vært utryddet i lang tid ble det forklart meg. Dette dyret hadde størrelse av en meget stor hest, med en mangefarget hale, som det noen ganger kunne spre som en vifte, lik til halen av en påfugl. Dets bakdel var bredere enn hos en hest, dens kropp var av samme lengde. Forbena var lenger enn bakbena. Hele kroppen, var dekket av lange grå hår. Da den galopperte, minnet den om måten kameler løper på.

Jeg følte sterkt at jeg ble ledet et annet sted av mine ledsagere. Vi passerte hurtig folk som spaserte - og enda var jeg i stand til å ta inn og legge merke til trekk ved språket. Det var veldig behagelig for øret, og virket å omfatte mange flere vokaler enn konsonanter.

Straks ble vi presentert for en annen scene -lik som en film - der en scene kuttes og en annen vises. Maskiner, helt lik de flygende tallerkener som er kjente for lesere av science fiction, var opplinjert på et enormt område ved kanten av platået. Folk steg ut og av dem, til en enorm bygning som uten tvil tjente som en luftterminal.

På landingsplassen hørtes en fløytende lyd, som var ganske så tålelig å høre. Jeg ble fortalt at min oppfattelse av lyden var slik som folket foran oss opplevde den.

Det slo meg at jeg bevitnet det daglige liv av folk som var usedvanlig avanserte, og som hadde vært døde i tusender av år! Jeg husker jeg også la merke til stien under våre "føtter" og innså at det ikke var en stor sten som det så ut som, men en serie av store heller så presist skjært og satt ned at skjøtene bare så vidt var synlige.

Fra kanten av platået, hadde vi en panorama utsikt over en enorm by og havn og bak - havet. Så - på et øyeblikk - var vi i en bred gate i byen, omkranset av hus av forskjellig størrelse og arkitektur. De fleste av husene hadde terrasser omkranset av blomster, hvor vi til tider fikk et glimt av vakre arter fugler.

De mer beskjedne hus uten terrasser, hadde i stedet vakre blomsterfylte balkonger. Effekten var ganske skjønn - som å gå i en have.

I gatene så vi folk som enten gikk, eller svevde 20cm over veien, stående på små runde, flygende plattformer, som ikke lagde noen lyd i det hele tatt. Det så ut til å være en behagelig måte å reise på. Andre red på hester.

I enden av gata kom vi til en stor byplass - og jeg var overrasket å ikke se noen butikker eller lignende. I stedet var et overdekket marked hvor boder viste alle slags ting som både hjertet eller ganen måtte ønske.

Det var fisk - og jeg gjenkjente tunfisk, makrell, rokker, - det var kjøtt av mange variasjoner, samt masse sorter av grønnsaker. Mest fremherskende var dog alle blomstrene overalt. Tydelig at disse folk elsket blomster, som enten ble båret i håret eller i hendene. De handlende hjalp seg selv med det de ønsket, men gav intet i bytte - verken penger eller noe annet som erstatning. Min nysgjerrighet trakk vår gruppe til hjertet av markedsplassen, og vi passerte rett gjennom folks kropper - en opplevelse jeg fant interessant.

Alle mine spørsmål ble besvart mens de oppsto i meg: "de bruker intet av penger, ettersom alt tilhører samfunnet og fellesskapet."

"Ingen svindler eller snyter – dette kollektive- eller "dele-liv" er perfekt harmonisk. Med tiden har de lært å adlyde de anerkjente og vellærte lover, som passer dem veldig godt."

De fleste av disse folk var mellom 160 og 170 centimeter i høyde, med brunsort hår- og øyne -veldig lik vår nåværende polynesiske rase. Det fantes også noen hvite mennesker blant dem, som var større, omtrent to meter høye, med blondt hår og blå øyne - og noen sorte i større antall. De sistnevnte var høye - som de hvite - og så ut til å være av mange typer, inkludert de som ligner Tamiler og andre som våre aborginere i Australia.

Vi gikk ned mot havnen hvor fartøyer av alle former og størrelser lå fortøyd. Kaiene var konstruert av gigantiske steiner, som jeg ble "fortalt" kom fra Notora steinbruddet i den sørvestre del av kontinentet. Hele havnen var kunstig anlagt. Vi kunne se noe svært sofistikert utstyr i funksjon - skips-bygge-maskiner, og utstyr som utførte reparasjoner.

Fartøyene i havnen representerte som jeg sa, et stor spektrum - fra gammeldagse seilbåter, til moderne seil- yachter - fra dampbåter til hydrogendrevne lasteskip. Det kjempestore skip i havna var det antimagnetiske, anti-gravitasjons-drevne skip jeg hadde hørt om. Når det ikke var i drift, fløt det på vannet, men når det var lastet med tusener av tonn med last, kunne det reise med hastigheter av 120-160 km/t like over vannet og uten å lage lyd.

Det ble forklart til meg at de klassiske fartøyer som var i havna, tilhørte folk i de fjerne land - India, Japan, Kina (altså dagens navn nevnt her) - land som hadde blitt kolonisert fra Mu, men som lokalt ikke hadde kunnskap til å dra fordel av denne teknologi. Med hensyn til dette, lærte jeg også av Lationusi, at lederne på Mu holdt mye av deres vitenskapelige kunnskap hemmelig, for eksempel kjernefysisk energi, anti-gravitasjon og ultralyder. Denne politikk sikret at de vedlikeholdt deres overherredømme på Jorden og garanterte deres sikkerhet.

 

Scenen ble "kuttet" og vi fant oss selv tilbake på "landingsfeltet" med nattutsyn over byen. Den var opplyst, helt jevnt, av store kupler, på samme måten som Ra's Vei - veien som leder til palasset i Savanasa. Kupler plassert i uthogde søyleganger langs gata opplyste den som om det var dag.

Det ble forklart meg at disse kupler, som alle var sfæriske i form, forvandlet kjerne-energi til lys og hadde kapasitet å kunne virke i tusener av år inn i fremtiden uten å brenne ut. Jeg må innrømme jeg ikke vet hvordan, men godtok at det måtte være slik. (merknad – Lobsang Rampa forteller at da han ble tatt med til "cave of the ancients" - så han at hulen var opplyst av den slags lys, som ble fortalt å lyse i tusener av år – matet av ufarlig "kjernekraft".)

En annen scene - og det var dagslys. Den store aveny og palass-hagene var blitt invadert av folkemengder som var kledd i skinnende tøy, og det var en kjempemessig hvit kule satt på toppen av pyramiden. Tilsynelatende hadde kongen - som jeg hadde sett meditere i pyramiden, nettopp dødd forut for folkeforsamlingen.

Med mye støy, eksploderte kula og et enstemmig rop av glede steg fra folket. Dette forbauset meg, ettersom død vanligvis fremkaller tårer, men min ledsager forklarte det:

‘Michel! Du husker ikke leksjonen vi lærte deg. Når den fysiske kroppen dør, blir det astrale vesen frigjort. Disse folk vet dette og feirer begivenheten. Innen tre dager vil astralkroppen til kongen forlate Jorden for å forenes med Den Store Ånd, for denne kongen har ledet på en eksemplarisk måte gjennom dette siste livet på Jorden, til tross for veldig store plikter og oppgaver som kreves av ham'.

Jeg hadde intet svar og følte meg skamfull for min glemsomhet.

 

Plutselig forandret seg scenen igjen. Vi fant oss selv foran trappen på palasset. En stor forsamling var foran oss så langt vi kunne se, og ved siden av oss var en samling av rangspersoner, inkludert en type kledd i det fineste tøy. Dette var den nye kongen på Mu.

Noe rundt ham tiltrakk min oppmerksomhet. Han var kjent - det var som om jeg kjente ham, men kunne ikke helt gjenkjenne ham slik han var utkledd. Svaret kom i et glimt fra Lationusi (en av hans ledsagere fra Thiaoouba): ‘det er meg, Michel, i et annet liv. Du gjenkjenner meg ikke, men du er klar over mine astrale vibrasjoner i den kroppen.'

Faktisk kunne Lationusi se seg selv i et tidligere liv!

Fra hånden til en av rangspersonene, mottok den nye kongen en strålende hodekrone som han satte på seg selv. Et rop av glede steg fra folkemengden. Kontinentet av Mu - den høyeste utviklede nasjon på planeten og herskeren over mer enn halvdelen av den - hadde fått en ny konge.

Flokken virket ekstatisk av glede. Tusener av små ballonger svevde inn i himmelen, og et orkester begynte å spille. Musikerne i orkestret som talte minst 200, spilte fra stasjonære flyvende plattformer som var rundt ved haven, palasset og pyramiden. På hver plattform spilte en gruppe musikere sammen på fremmede instrumenter, og på en slik måte at lyden ble fordelt som gjennom gigantiske stereofoniske høytalere.

Musikken var ikke det vi er kjent med. Ved siden av en fløyte som lagde toner av en veldig spesiell frekvens, så skapte alle instrumentene lydene av naturen. F.eks. hylende vind, summing av bier i blomster, fuglesang, lyd av fallende regn osv.

Jeg hadde aldri forestilt meg at mennesker, uansett hvor avanserte, kunne utføre slik en prestasjon som dette orkester arrangement.

Folkemengden, adelsmennene og kongen, virket å oppleve musikken innefra sine sjeler, så begeistret var de. Jeg ville ha likt å bli videre for å høre mer, for å kunne bli impregnert med disse naturens sanger. Selv til min astrale tilstand, så trengte musikken inn, og effekten var trollbindende. Men jeg ble minnet på at vi ikke var "her" for nytelse… og scenen forsvant.

 

Straks ble jeg vitne til et særlig møte - mellom kongen og seks av hans rådgivere. Jeg ble fortalt at saken var alvorlig når kongen bare møtte med disse seks. I neste scene hadde kongen blitt eldre - det var fra 20år senere, alle virket alvorlige da de diskuterte seismografer. Mens de snakket begynte palasset å riste som løv på tre i vinden. Kongen reiste seg med øynene vide av overraskelse og frykt. Hans to rådgivere falt av stolene.

Scenen forandret seg og vi var ute. Månen var full og belyste palassets hage. Alt hadde så blitt stille - altfor stille. Den eneste lyd som hørtes, var et drønn og rumling som kom fra kanten av byen. Plutselig løp tjenerne i alle retninger. Flere av søylene som støttet globene som opplyste avenyen, veltet mot marken -knust! Kongen og hans tjenere entret en flyvende plattform, som siktet inn flyplassen. Vi fulgte dem. Rundt fartøyene på plassen og i terminalen hersket forvirring. Noen folk bykset mot fartøyene, med skubb og dytting. Kongens flyvende plattform beveget seg raskt mot en av fartøyene som sto adskilt fra de andre - han og hans følge boret det. Andre skip hadde allerede lettet da en øredøvende lyd steg fra Jordens dyp - en merkelig vedvarende lyd som torden.

Flyplassen ble plutselig revet fra hverandre som et stykke papir, og en voldsom søyle av ild omsluttet oss. Fartøyet som nettopp hadde tatt av, ble fanget i midten av flammene, og eksploderte. Folket som løp på flyplassen forsvant i sprekken. Kongens fartøy, som fortsatt var på bakken, tok fyr og eksploderte.

I dette øyeblikk, som om kongens død hadde vært et signal, så vi den store pyramiden velte som en hel blokk ned i en sprekk som øyeblikkelig utbredte seg langs platået. Pyramiden hadde balansert et øyeblikk på kanten av sprekken, og så, med en voldsom skjelving, ble den svelget i flammene.

Igjen forandret scenen seg. Vi hadde et bilde av en sjøhavn og byen som virket å bølge som havet. Bygninger begynte å falle sammen, ledsaget av fryktsomme rop i scener av skrekk som kom og gikk i flammene.

Øredøvende eksplosjoner fra det jeg forsto var fra dypt under Jordens overflate. Hele byer stupte ned i kløfter. Havet flommet inn for å fylle de enorme kløftene som ble dannet, og plutselig sank hele Savanasa-platået ned i vannet, som en enorm båt, men mye raskere. Voldsomme virvler ble dannet og inne i dem, kunne jeg se folk som desperat klynget seg til vrakdeler, der de forgjeves prøvde å overleve.

Det var skremmende for meg å bevitne slik en katastrofe, enda jeg viste at det skjedde for 14 500 år siden.

Vi begynte en rask overflyging over resten av kontinentet, og overalt de samme katastrofer. Vann kom i gigantiske bølger over de gjenværende sletter og oversvømte dem. Vi ankom en vulkan som hadde utbrudd, og i nærheten så vi klipper som begynte å beveges i jevn bevegelse, som om en gigantisk hånd løftet dem over lavaflommen og skapte et fjell foran øynene på oss. Dette virket å ta kort tid i hendelse, slik som platået ved Savanasa hadde forsvunnet.

Scenen forsvant igjen, for å bli gjentatt av en annen.

'Vi ankommer Sør-Amerika, Michel, hvor kataklysmen enda ikke hadde noen effekt. Vi vil se på kysten her, og havnen ved Thiacuano. I tid har vi gått tilbake til nettopp før det første skjelvet, da kongen av Mu møtte sine rådgivere.'

Vi var på bryggen på den store havnen ved Thiacuano. Det var natt, og fullmånen lyste opp landet, skjønt den skulle snart gå ned. I øst bebudet det svake lyset om snarlig daggry. Alt var stille. Vaktmenn patruljerte bryggen hvor flere båter lå.

Noen entret en bygning med et svakt lys. Her kunne vi se noen av de runde lysglober vi kjente fra Mu, men bare noen få.

Vi fløy over kanalen, hvor mange skip kunne iakttas mens de dro i retning av innlanshavet (som nå er i dagens Brasil).

Vår gruppe stoppet på broen på et vakkert seilskip. En svak bris fra vest trykket på bakfra. Det hadde små seil, som det hadde tre master på dekket, ganske moderne i formen og kanskje 70m i lengde. Bedømt etter formen på skroget, skulle det kunne gå ganske fort i åpent hav.

Et øyeblikk senere, var vi i kabinen med mange senger - alle okkupert.

Alle sov, bortsett fra to menn rundt 30år, som ut fra utseende antakelig kom fra Mu. De satt ved et bord, oppslukt av et spill. Min oppmerksomhet ble dratt til den eldste med sort hår som var knyttet bak med et rødt skjerf. Jeg ble tiltrukket ham som et stykke jern tiltrekkes en magnet, og i det øyeblikk var jeg ham.

Da jeg først passerte gjennom ham følte jeg som en "elektrisk" følelse, og en følelse av kjærlighet som jeg aldri før hadde følt trengte inn i kroppen. Jeg følte en udefinerbar enhet med ham, og jeg passerte gjennom ham igjen og igjen.

'Dette skal forklares Michel. Gjennom denne mann er du gjenforent med din astralkropp. DET ER DEG, i en av dine tidligere liv! Men du er her som en observatør, og det er ingen hensikt å forsøke gjennomleve den tiden. Bli ikke involvert!'

Med beklagelse, fulgte jeg mine kompanjonger tilbake til broen.

Plutselig, i det fjerne i vest, hørtes en høy eksplosjon, og så en til - nærmere. Mot vest begynte himmelen å gløde. Enda nærmere, og hyppigere og vi så utbruddet av en vulkan som lyste opp den vestre himmelen i en radius på ca 30km.

Ved kanalen og i havnen ble vi vitne til en febrilsk uro der skrik og sirener lød.

Vi hørte løpende fottrinn og sjømennene under oss spredtes på broa. Blant dem kunne jeg se sjømannen som "bar" min astralkropp, likeså skremt som de andre, og jeg følte en enorm bølge av sympati til det panikk-slagne 'selvet.'

I utkanten av byen, i gløden fra vulkanen, så jeg en skinnende sfære fly hurtig opp mot himmelen, og omsider forsvinne av syne.

'Ja, det var et av våre romskip'- forklarte Thao. 'Den vil observere kataklysmen fra stor høyde. Det er 17 mennesker om bord som vil gjøre hva de kan for å hjelpe overlevende, men det vil være lite. Se…'

Marken begynte å riste og buldre. Ytterlig tre vulkaner åpnet seg under havoverflaten nær kysten, bare for straks å bli fylte med vann. Samtidig skaptes en bølge av ca 40m bølgelengde som fosset mot kysten med infernalsk lyd. Men før den nådde byen og landet bak, så steg en stor part av kontinentet - hurtig, og blokkerte bølge-angrepet. For å se bedre steg vi høyere. Jeg så også et gigantisk dyr som løp febrilsk vekk fra levende begravelse.

Skrikene fra folk nådde oss som et 'Dante-skik'. De var lammet av panikk, for de steg opp med byen - som i en heis, og det virket som hevelsen ikke skulle stoppe.

Båtene hadde blitt knust til pinneved mot steinklipper, og jeg så hvordan sjømannen vi hadde forlatt ble bokstavelig pulverisert. En av mine "selv" hadde nettopp dratt tilbake til sitt opphav.

Det virket som om Jorden ble helt omstøpt i formen! Byen forsvant mens tykke, mørke skyer rullet inn fra vest, med regnskyll av lava og aske spydd ut fra vulkanene. To ord av beskrivelse kom opp i tankene i det øyeblikk: 'enormt og apokalyptisk'.....

(slutt utdrag fra boka)